Trenger vi apostler i våre pinsemenigheter i dag, Thoralf Gilbrant?

«De tenker ikke på hvilke konsekvenser utpeking av apostler kan medføre» skriver Thoralf Gilbrant i Korsets Seier.

Av Thoralf Gilbrant

Nettopp på et tidspunkt da åndsfylte og bibeltro venner fra hele Norden finner hverandre i et sunt åndelig samfunn, uten noe organisatorisk overbygg, kommer en utsending fra Amerika for å etablere en organisasjon med etablering av et nettverk for predikanter som skal lede den norske pinsebevegelse som apostler, skriver Thoralf Gilbrant.

Jeg må vel si at jeg simpelthen skriver fordi jeg ikke våger å la det være. Selv om emnet er såpass komplisert at det er meget vanskelig å framstille det enkelt og forståelig, er det så viktig at vi er nødt for å ta det opp. Det skriver predikant og tidligere mangeårig redaktør av Korsets Seier, Thoralf Gilbrant, i en bakgrunnsartikkel om apostel-embedet. Før vi vet av det kan spørsmålet om apostler bli avgjørende for pinsebevegelsens og den såkalte «pinsefamiliens» framtid. La oss være klar over at apostelvalg var en av hovedgrunnene til at den tidlige engelske karismatiske bevegelse i 1830-årene forfalt til å bli en ubetydelig sekt.

Det var også spørsmålet om profetisk utpekning av apostler som i sin tid kløvde den danske pinsebevegelse etter margen, og var årsak til at denne framgangsrike bevegelse stagnerte for lang tid, mens pinsebevegelsen i Norge, Sverige og Finland vokste fram til å bli de største frikirkelige bevegelsene i de respektive land.

De som nå på ny tar opp apostelsaken, bør være fullt klar over hvor brennbart emnet er og hvilke konsekvenser det kan medføre, sier Thoralf Gilbrant.

Bør vi velge apostler?

Ettersom det nye nettverkets tilhengere har gått ut både i pinsebevegelsens organ Korsets Seier og i en del aviser med den del positivt vinklede opplysninger, må det være tillatt å kommentere dette som er på gang.

Jeg må da gi uttrykk for at jeg er meget urolig for den situasjonen som plutselig er oppstått. Hvis det er noe som vi ikke trenger akkurat nå så er det en ny strid og splittelse.

Nettopp på et tidspunkt da åndsfylte og bibeltro venner fra hele Norden finner hverandre i et sunt åndelig samfunn, uten noe organisatorisk overbygg, kommer en utsending fra Amerika for å etablere en organisasjon, et nettverk av predikanter som skal lede den norske pinsebevegelse som apostler, mens disse apostler selv skal ledes fra utlandet av personer som tiltar seg apostolisk myndighet over dem. Oppriktig talt: Vi har ikke bruk for dette.

Egentlig virker det helt utrolig at noen av våre predikanter skulle være med på slikt. Vi kan ikke begripe at disse brødrene skulle ha planer om å styre den norske pinsebevegelse som apostler. Vi kjenner dem ikke slik. 
Det er lettere for oss å tenke på dette som noe som er pådyttet dem og som de har akseptert uten å tenke nærmere over saken.

Men så har vi problemet med at vi kan lese det som står sort på hvitt. ICA (International Coalition of Apostles) er en internasjonal forening som er opprettet og ledet av to amerikanske verdensapostler som er kirkeveksteksperter. Det er et nettverk av «kommende apostler», leser vi. Foreningen er selvsuplerende ved at en bruker samme system som i frimurerordenen: En ny apostelkandidat må ha anbefaling fra en av de som fra før er medlem av apostelnettverket.

Hvor en tenker seg at Gud kommer inn i dette systemet er ikke så lett å si!

Vi leser videre at nettverks-tenkningen er skreddersydd for Norge og for pinsebevegelsen. Her i Norge har en siden T.B. Barratts dager savnet apostolisk ledelse. Barratt ble først ankerkjent som apostel etter sin død!

Her må vi innskyte at Barratt aldri var innsatt som apostel verken i levende live eller etter sin bortgang. Det hadde forresten ikke vært noen enkel sak å få Barratt til å gå med på å være en apostel, for han nektet konsekvent å ha noe samarbeid med grupper eller bevegelser som valgte apostler!

Den svenske pinselederen Lewi Pethrus hadde den samme innstillingen. En av mine venner har fortalt meg at han en gang spurte dem gamle pinsehøvdingen: «Hvem skal bli leder for den svenske pinsebevegelsen når du går bort?» Han fikk kontant svar: «Pinsebevegelsen trenger ingen leder. Og om det står fram en mann som gjør krav på en slik lederstilling, så er det ialle fall ikke han!»

Diverse apostler

Hva slags apostler er det så som tar mål av seg til å bli våre åndelige ledere? Iallefall er det apostler som er nokså forskjellige fra de apostler som omtales i Bibelen. 

Det blir sagt at det er fem slag av disse nyere apostler. Avisen Dagen har trykt en liste over dem. Jeg må gå ut fra at de norske representantene har fått listen fra sine overordnede i USA. I og for seg utgjør listen et riktig humoristisk aktstykke, hvis íkke saken var så urovekkende fordi noen later til å ta den alvorlig.
Listen er som følger:

1. Vertikale apostler. Også kalt «general-apostler». Disse leder en bevegelse, heter det. Altså gjelder den en funksjon i likhet med patriarken i den gresk-katolske kirke, eller paven i Rom, som utgir seg for å være apostelen Peters etterfølger.

2. Horisontale apostler. Disse blir også kalt «ambassade-apostler». De har ingen enkelt menighet under seg, men arbeider internasjonalt, nasjonalt eller regionalt. Det vil vel si at det er de som styrer hver sine bispedømmer. Eller kanskje de betraktes som kardinaler?

3. City-reachers. Deres myndighetsområde omfatter en by. Det må da bli noe slikt som en slags distriktsforstander.

4. Nation Reachers. Her synes det å forekomme en overlapping med de «horisontale apostler» under punkt 2. Det sies iallfall at de rekker ut til en hel nasjon. Kanskje det betyr noe slikt som en erkebiskop?

5. Market Place Apostles har sin oppgave innenfor næringslivet. Dette må være en ny og ukjent type apostler som verken Bibelen eller historien har eksempler på, om det da ikke er vitneskapsmenn som Isaac Newton eller pengefyrsten som Rockefeller en tenker på?

Den viktigste innvendingen mot en slik aposteltjeneste, må være at den er helt og holdent bibelfremmed. Vi finner ikke en stavelse om alt dette i Det nye testamente.

For øvrig kan vi konstatere at listen er sterkt hierarkistisk. Her er det virkelige muligheter for å komme seg oppover! En kan begynne som en forholdsvis liten by-apostel og vokse seg stor og sterk til en general-apostel, og råde over hele Guds menighet på jorden…

Sa ikke Jesus noe om at den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener og trell?

Hvem ønsker å bli apostel?

Uvilkårlig må vi spørre: Vil de brødre som stiller seg positive til denne nye organisasjonen, virkelig være med på noe slikt? Ringer det ikke en klokke?

Når vi leser i avisen at en framstående luthersk menighetsleder får kastet over seg «apostelens» dressjakke, og at han tar imot den som om det var profeten Elias´ kappe fra himmelen, så gremmer jeg meg dypt og oppriktig. Jeg hadde jo håpet at denne så betydelige teolog og forkynner kunne bli et redskap til å åpne i lutherske kretser for det tyvende århundres store åndsvekkelse. Men jeg vet at en slik episode vil få noen til å trekke seg skremt tilbake fra de ting de uvegerlig vil oppfatte som fanatisme.

Og våre egne pinsebrødre, de lar seg bedåre av at det kommer en representant for en amerikansk organisasjon over land og hav og utroper dem til apostler. Vi kan ikke tro det! Dette gjelder jo forkynnere med stor erfaring og en rik tjeneste i Guds rike.

Et par av dem har sagt at de ikke anser seg som apostler – ikke ennå! Vi er glad til. Vi unner dem og ønsker dem all den apostoliske kraft de bare kan bære. Men vi håper at de ikke melder seg inn i noen amerikansk «apostlenes fagforening».

Nettverk av apostler

Situasjonen er sannelig alvorlig nok dersom noen vil kjøre videre på denne linje og innføre et amerikansk dominert apostolisk lederskap i våre menigheter. Her tales det virkelig om et nettverk av overordnede myndighetspersoner som kaller seg apostler. Det sies med rene ord at målsetningen er å få disse personene inn i det åndelige lederskapet i menighetene, noe som vil få til følge at forstander og eldste blir underordnet disse nye lederne, og at menigheten mister sin frihet.

La meg si det slik: Uansett hva en mener om en fortsatt aposteltjeneste, så må det være feil at mennesker peker ut apostler og lager apostelforeninger. Jeg tilslutter meg det som professor Tormod Engelsviken uttaler: «Apostler vil alltid finnes i kirkehistorien, men personer som utnevnes til apostler, slik de internasjonale karismatiske apostelfellesskapene gjør, blir ikke riktig».

Han sier at disse blir tillagt en autoritet som det ikke er bibelsk grunnlag for.

Jeg ser at Ulf Ekman, som har skrevet en bok om aposteltjenesten, tar ettertrykkelig avstand fra fanatisme: «Forvirringen er iblant total når det gjelder lederskap. Alle vil leke ledere og ha sitt å si. De springer omkring som yre høns og profeterer over hverandre. Det er en eneste lekestue! Gud vil ikke at det skal være slik.»