
ENSIDIG: En et ensidig bilde av et helt land hjelper ikke de kristne som bor der, skriver Jan-Aage Torp (tv) i et svar til Johannes Morken i Stefanusalliansen. Foto: Dagen-arkiv
Johannes Morken og jeg vil det samme: at kristne i India skal kunne leve trygt med sin tro. Vi er uenige om hvordan vi best hjelper dem.
Johannes Morken har rett i at han aldri har sagt at India er «et av verdens verste land». Det har jeg heller ikke påstått. Overskriften min handlet om rangeringene som plasserer India blant de verste. Denne debatten handler verken om Morken eller Torp, og la oss ikke gjøre den personlig. Den handler om hvordan vi best tjener de kristne i India.
La meg også si tydelig det Morken etterlyser: Det finnes en hindunasjonalistisk bevegelse i India med organisert hatretorikk mot kristne og muslimer. Lover som rammer konvertering, misbrukes mot pastorer og bønnemøter. Hvert angrep i Chhattisgarh, Jharkhand og Vest-Bengal er et angrep på søsken i troen.
At en norsk misjonsgruppe måtte avlyse turen til Kolkata, gjør inntrykk. Samtidig er det vanlig at både vertskap og nasjoner vurderer om et besøk er klokt. Norge slipper heller ikke inn alle, og Israel, der jeg arbeider mye, avslår innreise av grunner landet mener tjener egne interesser. Det må vi respektere, også når vi ikke liker det.
Avsnittet om «fascistisk arv» er uforholdsmessig. Ja, M.S. Golwalkar, senere RSS-leder, skrev i 1939 at Tysklands utrenskning av jødene var «en god lærdom» for Hindustan. Det er motbydelig, og ingen skal forsvare det. Men RSS tok i 2006 offisielt avstand fra boken, og RSS-lederen Mohan Bhagwat sa i 2018 at den dagen det sies at muslimer ikke er ønsket i India, er det ikke lenger hindutva. Fascisme-merkelappen er omstridt blant forskere. Jeg har hatt samtaler med alle partier og retninger i India, og dette er ikke det jeg har møtt. En tekst fra 1939 definerer ikke dagens demokrati med 1,4 milliarder mennesker, men presenteres likevel som selvsagt faktum for norske kristne og politikere.
Morken har rett i at 13 av 28 delstater nå har konverteringslover, men de første kom i 1967 og 1968, nesten et halvt århundre før Modi. Her trenger vi vestlige kristne ydmykhet. Jeg har selv sett hvordan kristne i for stor grad har brukt økonomisk hjelp på måter som trekker hinduer inn i menighetene. Erkebiskopen av Delhi, som jeg har hatt mange timers samtaler med, driver store skoler og er nøye med at de ikke brukes til å omvende noen. Indiske kirkeledere tar dette på alvor, og det bør prege også det Stefanusalliansen og lignende organisasjoner formidler. Retten til å skifte tro står like fullt fast, og det er galt når lovene brukes mot pastorer og bønnemøter.
Morken skriver at trakassering og vold mot kristne er mangedoblet siden Modi kom til makten i 2014. De registrerte sakene har økt kraftig, og det skal tas på alvor. Men da jeg holdt store korstog i India på 1990-tallet, var trakassering og vold mot kristne allerede et stort tema. I 1999 ble misjonæren Graham Staines og hans to små sønner brent levende i Odisha. Et av de verste utbruddene kom i Kandhamal i 2008, da minst 38 ble drept og over 50 000 mistet hjemmene sine. Bedre dokumentasjon gir også flere registrerte saker. Problemet begynte ikke i 2014.
Det Morken forteller fra Chhattisgarh, er dessverre dokumentert, og hvert slikt tilfelle er alvorlig. Men et ensidig bilde av et helt land hjelper ikke de kristne som bor der. Hvem er det da som bagatelliserer? Jeg setter ting i proporsjon, og vil hjelpe bevegelser som den Morken taler for, til ikke å bli så ensidige i angrepene på et helt land.
Morken spør hva jeg tok opp som offisiell gjest i India. Religionsfrihet, også for kristne og muslimer, og det trenger ikke å betviles. Morken tar sikkert opp noe bedre enn meg, og jeg andre ting bedre enn ham. Dette er en pågående samtale der vi må lære både å lytte og å tale, ikke med så løs tunge at India, eller Norge for den saks skyld, opplever seg under voldsomt angrep fra utlandet. Vi må vise den respekten vi selv ønsker å bli møtt med.
Om Pew-undersøkelsen skriver Morken: «Vi får tru at dei kjende seg frie til å svara ærleg.» Selvfølgelig. Hvem som spør og hvordan, påvirker svar i alle land, også i Norge. Kildekritikk gjelder alle tall, ikke bare dem som gir et lysere bilde av India.
Antydningen om at noen snakker fram India «for pengane og handelen si skuld», vil jeg tilbakevise. Jeg skrev uttrykkelig at vi ikke skal tie om overgrep for å tjene penger. Arbeidet jeg leder i Norge og internasjonalt, samler aldri inn penger til arbeid i India, ikke en krone. Det jeg sier om India, har derfor ingenting med egen økonomi å gjøre. Hvilke innsamlinger andre organisasjoner gjør for India, får de selv svare for. Min motivasjon er den samme som Morkens: de kristne i India, og et forhold til India som gjør det mulig å snakke åpent.
Skrefsrud og Børresen bygde ikke kirke blant santalene ved å fordømme India på avstand, men ved å lære språket og leve blant folket. Den arven tror jeg vi begge vil forvalte.
Derfor inviterer jeg Johannes Morken til en samtale i mitt program Innsikt med Pastor Torp på TV Visjon Norge. Vi er uenige om viktige ting, men vi kan være uenige med respekt, og begge be for de forfulgte.
Jan-Aage Torp er president for European Apostolic Leaders (EAL) og programleder for Hovedstaden, Innsikt og Insight på TV Visjon Norge. Følg ham på X: @JanAageTorp (https://x.com/JanAageTorp)
---
Alt EALs arbeid baserer seg på frivillige gaver. Vi mottar ikke offentlig støtte. Vil du gi en gave til vårt arbeid? Klikk her for å velge en betalingsmetode. For å vippse til Oslokirken fra Danmark, Finland og Sverige kan du opprette en konto, og dernest vippse til Oslokirkens vipps-konto. Les her.