Treenighetslæren under press – en bekymring for kirken
Treenighetens gyldne skjold (illustrasjon: iStock Media)
I en tid der mange pinseforsamlinger opplever vekst og åndelig kraft, er det grunn til å løfte et varsku om en gammel vranglære som på ny vinner innpass i norske menigheter: den ikke-trinitariske, eller såkalte «Jesus Only»-læren (også kalt Oneness-pentekostalisme).
Det handler ikke først og fremst om dåpsformularet. Det finnes både i Norge og internasjonalt trinitariske pinsevenner som praktiserer dåp i Jesu navn uten å forkaste treenighetslæren. Nei, kjernen i saken er selve forståelsen av hvem Gud er. Er Gud én person som åpenbarer seg i tre ulike roller – eller er Gud én essens i tre evige, likeverdige personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd?
Allerede på 300-tallet slo oldkirken fast dette gjennom Nikea-konsilet og den nikenske trosbekjennelse (Nikenum). Denne bekjennelsen har i 1700 år vært et felleseie for både katolikker, ortodokse, lutheranere, baptister, presbyterianere og pinsevenner verden over. Den slår fast at Gud er treenig – ikke tre guder, men én Gud i tre personer.
Modalisme og emanasjon
Noen bruker begrepet «emanasjon» når de beskriver forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Dette er et uheldig begrep hentet fra nygresk filosofi. Emanasjon betyr at noe «flyter ut» eller «utstråler» fra en kilde, slik at det utstrålte blir mindre enn kilden. Dette kan lett gi inntrykk av en modalistisk forståelse, der Fader, Sønn og Ånd bare er ulike modi eller roller som den ene Guden opptrer i.
Modalisme er den gamle vranglæren som hevder at Gud er én person som viser seg i tre ulike former til ulike tider. Denne læren ble avvist allerede på 200- og 300-tallet fordi den ikke tar på alvor at Jesus ber til Faderen, at Faderen taler til Sønnen, og at Ånden er en annen talsmann som Jesus sender.
Personlige erfaringer
Min første befatning med denne læren fikk jeg allerede som gutt på 1960-tallet i Bangkok. Mine foreldre, misjonærene Anne og Aage Torp, hadde venner som var Jesus Only-misjonærer fra USA og Canada. Pappa var tydelig på sin bekymring, men forholdet forble vennlig.
Som ungdomspastor i Pinsekirken Betel i Trondheim i 1983–84 opplevde jeg hvordan en ungdom ble påvirket av UPCI-miljøet i byen. Han begynte å så tvil om frelsen til de som var døpt i den treenige Guds navn. Min overordnede, den ærverdige forstander Tom Erlandsen, lærte meg å alltid døpe med de klare ordene: «Jeg døper deg til Kristus i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn» – nettopp for å beskytte mot slik anfektelse.
I 2010 flyttet en familie fra India som arbeidsinnvandrere til Oslo, og kom i kontakt med menigheten Livets Tabernakel. De ble sterkt påvirket av kravet om gjendåp og anfektelsen av deres tidligere dåp og tro. Da de kom til Oslokirken, førte dette til at jeg tok direkte kontakt med pastor Leif Gøran Andreassen og lederskapet der. Samtalene var ærlige, men vi måtte konstatere at vi var uenige i selve kjernen: synet på treenigheten.
Jeg har dessverre hatt nye slike erfaringer i de siste par årene som viser behovet for en tydeliggjøring.
En bekymring for Pinsebevegelsen
Pinsebevegelsen har velsignet hele den verdensvide kirke med sin vekt på Den Hellige Ånds kraft, tungetale, profeti, helbredelse og nådegaver. Det takker vi Gud for. Men denne vektleggingen har dessverre ofte ført til at læren om treenigheten er blitt underkommunisert eller beskrevet på en uklar måte.
Når treenighetslæren blir svakt formidlet, åpner det for forvirring – særlig blant unge og nyfrelste. Og her ligger et paradoks: Mens vi som står for den klassiske treenighetslæren anerkjenner Jesus Only-tilhengere som våre trossøsken i Kristus, er det vanlig at de på sin side betviler at vi som er døpt i den treenige Guds navn, er sanne kristne.
Veien framover
Vi trenger tydeligere undervisning om treenigheten i våre menigheter. Vi trenger å holde fast ved det som har vært den kristne kirkes felles bekjennelse i 1700 år. Og vi trenger frimodige, men respektfulle læresamtaler med våre brødre og søstre som har en annen forståelse.
Målet er ikke splittelse, men klarhet og enhet i sannheten. For det er bare når vi kjenner den sanne Gud – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – at vi virkelig kan tilbe Ham «i ånd og sannhet».
